Utgangspunktet: et kort som tok for mye plass
Marit tok kontakt tidlig i høst. Hun arrangerer webinarer for en liten bransjeforening og hadde laget navnekortene selv, i et vanlig presentasjonsprogram. Kortene var brede, hadde en tykk farget stripe og dekket nesten en femtedel av bildet nederst. Hver gang taleren løftet en hånd for å vise noe, forsvant hånden bak kortet.
Hun ba ikke om et helt nytt uttrykk. Hun ville bare at kortet skulle være til hjelp og ikke i veien. Jeg ba henne sende tre opptak fra tidligere webinarer, ett med nærbilde, ett med to talere side om side og ett med delt skjerm, slik at vi kunne se kortet i de situasjonene det faktisk skulle brukes i.
Allerede i første gjennomgang kom det frem noe vi ofte ser. Kortet var tegnet for én type bilde, nærbildet, og ble ikke testet mot de andre. Det var ikke et spørsmål om smak, men om at formatet ikke var tenkt gjennom.
Hva vi målte før vi endret noe
Vi startet med å se på hvor i bildet hver taler faktisk beveget seg. På opptakene holdt de fleste ansiktet i midten og hendene i nedre tredjedel. Det betyr at nedre venstre hjørne, der kortet lå, var mer krevende enn det ser ut på en skisse.
Deretter leste vi kortet på en liten skjerm. Marit hadde oppgitt at mange deltakere følger webinarene på telefon. Rollebeskrivelsen var satt i en tynn skrift i lys grå på lys bakgrunn, og den var nesten umulig å lese når bildet var skalert ned.
Til slutt telte vi ord. Tittelen på en av talerne var på åtte ord, og den brøt over to linjer. Et navnekort skal leses på to til tre sekunder, og da må det som står der være kort nok til å tas inn uten å stoppe opp.
- Hvor beveger taleren hendene i bildet?
- Er teksten lesbar på en telefonskjerm?
- Hvor mange linjer og ord står det på kortet?
Det nye kortet, steg for steg
Vi gjorde kortet smalere og lavere, og flyttet det litt inn fra kanten så det ikke kolliderte med områder som ofte beskjæres. Navnet ble satt i en tydelig, middels tung skrift med god kontrast, og rollen i en mindre størrelse under, med samme farge men litt lavere vekt.
Fargestripen ble byttet ut med en tynn linje i foreningens egen grønnfarge. Marit hadde en palett fra før, og vi brukte den uten å låne noe fra andre kilder. Linjen ga kortet en tydelig kant uten å legge en tung flate over bildet.
Rolleteksten ble kortet ned sammen med Marit. «Rådgiver, regelverk og bransjestandarder» ble til «Rådgiver, regelverk». Det var talerens egen beskrivelse som ble godkjent, ikke vår, slik at innholdet forble foreningens og ikke noe vi hadde funnet på.
Ett kort, flere formater
Neste problem var de to andre bildetypene. Når to talere sitter side om side, trenger hver sin boks, og de må ikke overlappe midtlinjen. Vi laget en versjon der kortet er halvt så bredt og plasseres under hver taler, med samme avstand til kanten.
For delt skjerm gjorde vi det motsatt: kortet flyttet til øvre hjørne, bort fra tabeller og kodeeksempler som vanligvis fyller nedre del. Det var en liten endring, men den fjernet de tilfellene der deltakerne ikke fikk lest det taleren pekte på.
Alle tre versjonene bygger på de samme proporsjonene og samme skrift, så de ser ut som ett system. Marit fikk en kort veiledning om hvilken versjon som brukes når, og et sett ferdige filer i de formatene programvaren hennes forventer.
- Én taler: smalt kort nede til venstre
- To talere: ett kort under hver
- Delt skjerm: kort i øvre hjørne
Kontrollrunden med oppdragsgiver
Før noe ble tatt i bruk, sendte vi Marit tre stillbilder fra hennes eget opptak, ett per format, med det nye kortet lagt på. Hun leste dem på telefon og på stor skjerm og svarte med to ting: én talers tittel var feil stavet, og en annen hadde bedt om å få fjernet tittelen helt.
Det er nettopp slike detaljer kontrollrunden er til for. Vi retter ikke navn og titler på eget initiativ. Alt som står på kortet skal være godkjent av dem det gjelder, og vi lagrer den godkjente teksten sammen med filene slik at neste webinar kan bruke samme grunnlag.
Etter rettelsene fikk hun den endelige leveransen. Hele runden, fra første opptak til ferdige filer, tok noen uker, fordi hun trengte tid til å spørre talerne om godkjenning.
Hva Marit tok med seg videre
Marit sa at den største forskjellen ikke var utseendet, men at hun slapp å vurdere kortet på nytt hver gang. Hun har nå en liten mal, tre varianter og en regel om hvor mange ord som får plass. Nye talere får samme behandling uten at hun må begynne på nytt.
For meg er det eksemplet på hva som er kjernen i dette emnet i kurset. Et navnekort er sjelden vanskelig å tegne. Det vanskelige er å tenke gjennom hvor det står, hvor mye det sier og hvilke bilder det må fungere sammen med.
Det er også derfor vi i kurset lar deltakerne jobbe med egne opptak. Et kort som ser godt ut på en tom skisse, forteller ingenting om hvordan det fungerer når taleren faktisk løfter hånden.
Et navnekort som støtter taleren er smalt, kort og testet mot de bildene det skal brukes i. Marits case viser at forskjellen ofte ligger i plassering, ordvalg og en kontrollrunde der navn og titler godkjennes av dem det gjelder. Har du egne opptak, start med å se hvor taleren beveger seg i bildet, og tegn kortet etter det.
