Linn og webinaret om vedlikehold
Linn arrangerer interne webinarer for et mindre firma som lærer opp nye medarbeidere i vedlikehold av utstyr. Hun meldte seg på kurset med en ferdig mappe med informasjonskort, laget i en vanlig presentasjonsmal. På skjermen hjemme så de pene ut. Hver og en hadde en tittel, tre linjer tekst og et lite symbol i hjørnet, og hun var egentlig fornøyd.
Da hun la dem inn i en opptakstest, begynte problemene. Teksten var for liten for dem som fulgte med på mobil, symbolene konkurrerte med taleren, og kortene sto i en rekkefølge som bare Linn selv forsto. Hun tok kontakt midtveis i kurset og spurte om vi kunne se på dem sammen. Jeg sa ja, men ba henne først sende det ekte innholdet, ikke bare malene.
Det første som sviktet: rekkefølgen
Når vi gikk gjennom kortene med ekte tekst, viste det seg at de fortalte tre ting samtidig. Ett kort inneholdt en advarsel, en fremgangsmåte og en huskeliste, og seeren måtte velge selv hva som skulle leses først. I en live-sending har seeren ikke tid til å velge. Blikket går dit det er størst kontrast, og hos Linn var det symbolet i hjørnet.
Vi startet derfor på nytt med ett spørsmål per kort: hva skal seeren gjøre eller forstå når dette kortet står på skjermen? Svaret ble skrevet som en setning, og den setningen ble tittelen. Resten av innholdet ble flyttet til et eget kort eller tatt bort. Linn syntes det var uvant å kutte, men tallene ga oss rett: ni kort ble til tolv, med færre ord på hvert.
- Ett budskap per kort
- Tittelen er svaret på hva seeren skal forstå
- Advarsler får eget kort
Testing på ekte tekst, ikke plassholdere
Det Linn lærte tydeligst, var at layout ikke kan vurderes med plassholdertekst. En tittel på tre ord ser rolig ut i malen. Den ekte tittelen, «Kontroller smøring før hver oppstart av maskinen», brøt over to linjer og dyttet innholdet nedover. Vi satte derfor opp en enkel prøve: alle kort ble fylt med den lengste teksten de kunne få, og så sjekket vi at ingenting kom utenfor rammen.
Neste steg var å se kortene i redusert størrelse, omtrent som på en telefon holdt i armlengdes avstand. Det som ikke lot seg lese der, ble forstørret eller forenklet. Linn fant selv ut at brødteksten kunne ned til to korte linjer, og at resten like gjerne kunne sies av taleren. Kortene skal støtte det som blir sagt, ikke gjenta det ord for ord.
Layout som holder seg fra kort til kort
Når innholdet var ryddet, tok vi fatt på selve oppsettet. Linn hadde brukt litt ulike marger og plasseringer fra kort til kort, og det gjorde at tittelen hoppet litt hver gang et nytt kort kom opp. Seeren merker det ikke bevisst, men det virker uroligt. Vi fastsatte én plassering for tittel, én for brødtekst og én fast sone nederst som holdes fri for taleren.
Fargene fikk samme behandling. Hun hadde brukt fire for å skille temaer, og vi landet på to, der den ene markerer advarsler. Skrifttypen ble den samme overalt, med to størrelser. Dette er ikke spesielt avansert, men det krever at man bestemmer seg én gang og så holder fast, også når et kort fristar til å bryte reglene.
- Fast plassering av tittel og tekst
- To farger, to skriftstørrelser
- Fri sone for taleren
Kontroll hos oppdragsgiver
Før sendingen skulle kortene godkjennes av fagansvarlig hos Linn, som kjenner vedlikeholdsrutinene bedre enn noen av oss. Hun leste gjennom hvert kort og rettet to ting i fremgangsmåten som ikke stemte med siste revisjon. Det er nettopp slike feil en grafiker ikke kan se, og som blir pinlige når de står stort på skjermen.
Linn la inn en enkel regel for seg selv: ingen kort sendes ut uten at innholdet er godkjent skriftlig, og layouten låses først etterpå. Da slipper hun å endre på noe som allerede er prøvd ut. Rekkefølgen, først innhold, så form, ble for henne den viktigste lærdommen fra hele kurset.
Hva som skjedde i sendingen
Webinaret gikk uten tekniske problemer. Linn fortalte etterpå at flere deltakere hadde sagt at kortene var enkle å følge, og at ingen hadde spurt om å få dem på nytt. Det er ikke et bevis på noe stort, men det var det hun håpet på: at grafikken ikke ble noe man måtte tenke på.
Hun bruker nå de samme tolv kortene som utgangspunkt når hun lager nye opplæringsøkter, og bytter ut bare innholdet. Malen har hun fått til å tåle både lange og korte titler. Når nye temaer kommer til, tester hun fortsatt først med den lengste teksten og ser kortene i liten størrelse før noe sendes.
Linns historie viser at et godt informasjonskort starter med innholdet, ikke med malen. Velg ett budskap per kort, test med den lengste ekte teksten, hold plassering og farger faste og la oppdragsgiver godkjenne innholdet før layouten låses. Det er ikke mye, men det gjør at grafikken tåler en ekte sending, også når den ses på en liten skjerm.
